For langt unna - 10.11.2015

men samtidig hjemme. 

Dagene er kortere. Det er blir fortere mørkt. Det er mørkt når jeg drar om morran, og mørkt når jeg kommer hjem igjen. Det er slitsom. Det tar på. Det er ikke noe gøy.  Jeg føler jeg bor så langt unna. Så langt unna skolen, alt må planlegges og ordnes på grunn av reisevei. Reiseveien sliter meg ut. Det er lang vei med buss, må opp alt for tidlig på morningen og bussturen gir meg hodepine. Det tar mye tid og jeg blir rett og slett sliten av det. Veit det bare er å sitte på en buss og slappe av men det tar faktisk mye energi, tro det eller ei. Jeg er så utrolig sliten når jeg kommer hjem. Null overskudd. Føler meg helt utslitt og har egentlig masse pensum og ta igjen. Jeg føler meg også så langt unna familien. Har egentlig aldri tenk noe stort på det før, alltid følt det har vært greit men nå som Jonas er kommet til familien føler jeg liksom at jeg går glipp av så mye, at jeg ikke tar nok del i livet hans. Han har tre andre onkler som bor på Lørenskog. Disse ser han jo mye mer enn meg og jeg vil ikke at det skal være sånn. Jeg vil kunne stille opp mer. Men det må så mye planlegging til for å få det til. Er ikke så lett å bare reise på sparket. Er ikke bare en svipptur. Og det er i tankene mine hele tiden. 

Men samtidig vil jeg ikke vekk fra Aurskog. Ikke flytte sånn permanent. Mulig det blir noe innover neste år mens jeg studerer men jeg skal tilbake til bygda. Jeg skal ikke ta med meg mamma og pappa og flytte innover. Jeg er ikke klar for å reise fra bestevenna! Jeanett og Gulli er jo nettopp kommet til Aurskog, og jeg ser jo nesten gutta hver dag, og vil aldri kunne gi opp det. Pappa har et ønske om det, å flytte innover. Han tenker veldig som meg men han vil ikke ta meg vekk herifra så han blir nok her til jeg forlater redet. Ihvertfall det han sier. Er liksom noe spesielt med å komme hjem hit. Sier ikke at jeg skal bli på Aurskog resten av livet men blir nok uttiher ett sted. Er liksom så avslappende. Føler meg ikke hjemme i Oslo. Og heller ikke på Lørenskog lenger selv om jeg har bodd der før. Det er blitt så stort og rotete 

Tankene er litt blanda om dagen. Føler jeg bor så lang unna men samtidig så er dette hjemme. Noe annet hadde vært feil. 


Men alt jeg kan gjøre er å sette på et smil og gjøre det beste ut av ting. Jeg skal komme meg gjennom dette! Jeg har truffet bunnen av motivasjonen nå men det kommer seg etterhvert, det vil gå oppover igjen og da skal jeg komme sterkere tilbake! Jeg skal aldri gi opp. Jeg skal ta det med smil. Jeg skal studere og prestere det jeg klarer og når jula kommer skal jeg nyte den eneste ferien jeg har! Den skal jeg bruke på familien og mine nærmeste! Det er motivasjonen nå, det er det som skal få meg gjennom dette! 


Flere pendlere der ute som har det slik?
//MarieBjørnstad 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

bjornstaad

bjornstaad

16, Norge

Kategorier

Arkiv

hits